02.05.2017

Høyt og Lavt på Hellemyr

av Even Fjellestad

Tittelen er navnet på klatreparken vi besøkte, men også en beskrivelse av eget følelsesliv en ettermiddag i slutten av april.

Etter et spennende ledelsesseminar med påfølgende årsmøte i DNBs flotte lokaler i Markens, gikk turen til Hellemyr og klatreparken Høyt og Lavt. Vi traineer har en månedlig sosial aktivitet på tvers av kullene, og denne gangen var det Maria som arrangerte. Hun gjorde en strålende jobb! 

Fjorten traineer og Anna troppet forventningsfulle opp og så blant annet frem til å prøve de lange ziplinene. Det var knyttet stor spenning til månedens aktivitet i april. Selv gledet jeg meg stort, og tenkte dette ville gå helt fint. Jeg tok feil.

Arrangør Maria gjorde en god jobb med arrangementet. Som alltid er hun i perlehumør!


Kombinasjonen melkesyre, mild høydeskrekk og tissetrengt er langt fra den beste når man klatrer i et tau 25 meter over bakken, med en karabinkrok som det eneste som holder en i live om uhellet skulle være ute. Når man tar en titt ned mot bakken er panikken, i alle fall for undertegnede, ikke langt unna. Dette forsterkes ytterligere av at det både er langt og lenge igjen før man er gjennom klatreløypa. Det finnes nødstiger underveis i løypen, men jeg hadde som alltid gått hardt ut og gitt beskjed om at dette ville være en «walk in the park» for meg. Rett på den vanskeligste og lengste løypen – idiotisk! Stoltheten hadde ikke tålt påminnelsene jeg ville fått av Faizan og noen av de andre traineene om jeg gav meg. Det var altså ikke et alternativ å bruke nødstigen. Var det en mulighet å tisse hengene i et tau? «Bare sleng an ud!» foreslo Fredrik. Det er ikke så mye å vise frem, da naturen har skjenket meg en høyst gjennomsnittlig gave, så Fredriks forslag ble med tanken. Jeg fikk heller holde ut til jeg ble gul i øynene, som det så fint heter. Høye laktatnivåer og en våt drøm om toalettet holdt panikken på armlengdes avstand. Det krevde såpass mye av meg å klatre videre samtidig som jeg holdt buksa tørr, at jeg ikke hadde tid eller krefter til den. Høydeskrekken tok også en pause.

Etter det som lignet en liten evighet nærmet jeg meg slutten og var nå blitt innbitt og klar for siste del - Bring it, tenkte jeg. «NÅ KOMMER DEN VERSTE DELEN!» hørte jeg noen rope i det fjerne. «DE ER MYE TYNGRE ENN DET SER UT TIL!» ropte en ny stemme. Jeg så ned. Det var Trym, Faizan og Erik som godtet seg over at jeg skulle gjennom det siste, men også tyngste partiet i rød løype. Min nyvunne innbitthet kjempet en desperat kamp mot håpløsheten jeg kjente skylle innover meg. Skal musklene aldri få fred? Får jeg aldri slått lens? Jeg mobiliserte de siste kreftene jeg var god for og satt i full klatrespurt, dels i håp om å bli raskt ferdig, og dels for å imponere de tre publikummerne. Jeg ble ikke raskt ferdig, og publikum imponerte jeg i alle fall ikke. Angivelig lignet jeg mer på en klatrende Leif Juster enn Spiderman, noe som selvsagt er sprøyt. Heldigvis vet jeg at misunnelse egentlig er skjult beundring.

Omsider kom jeg i mål, og samtidig som blæren ble tømt kom livsgnisten tilbake. Hovmod står som kjent for fall, men denne gangen snublet den heldigvis bare litt - Stoltheten var ivaretatt sånn noenlunde. Noen som imidlertid har all grunn til å være stolte er Sten Kristian og Linn som begge har høydeskrekk, men trosset den på mesterlig vis og kastet seg ut i zipliner som ville skremt vannet av de fleste. Veldig imponerende!

Slik så jeg ut like etter "målgang". Lettelse og utmattelse i skjønn forening.


Da ettermiddagen var blitt til kveld og vi samlet oss på parkeringsplassen for å gå hvert til vårt, var vi alle enige om at dette hadde vært en bra dag hvor alle hadde blitt litt bedre kjent med hverandre, og for noen av oss, litt bedre kjent med oss selv.

 

Takk for nok en flott dag i Trainee Sør. 


[Tilbake]