Jeg er blitt slukt! - Jippi!

Endring er uforutsigbart, og endring er flott! Det kan stå stille i et øyeblikk og plutselig sitter man der med kofferten i en hånd og ambisjon og pågangsmot i den andre. Mitt livsmotto er "Det gror ikke mose på stein som ruller". Som helt fersk Trainee har jeg fått kjent mye på det den siste tida.

Jeg er på god vei opp en grusbakke ved Gjerstad når telefonen ringer. Ettermiddagen har tatt med seg mye sol og mildvær, og både jeg og bikkja er glad til. Jeg har lært at det på Sørlandet heter Mentalhygiene å være ute på tur og i aktivitet. Slikt noe har jeg videre fått beskjed om at det er viktig å vedlikeholde. Det tror jeg på. Det er her, ute i skogen med gjørme, store trær, og små dyr, at hodet får plassen den trenger til å vandre fritt. Det er her jeg verken tvinger meg selv til å tenke eller å ikke tenke. Hodet gjør sitt, og kroppen som ellers er noe bundet til kontorstolen nyter variasjonen.

Jeg fomler ned i lomma og tar opp telefonen.  "Mormor" lyser det mot meg. Jeg blir med ett litt bekymra. Har det skjedd noe hjemme?

"Hallo?" spør jeg noe andpustent.

"Hei – er du på tur nå?" spør Mormor. Hun spør alltid om det.

"Ja, vi er snart komt oss rundt Gjerstadvannet" svarer jeg, og sakker farten litt. Simba snuser på noe løv, og mormor fortsetter.

"Jeg var egentlig bare tenkt å spørre om hvordan det går med deg. Har du funnet deg til rette i Arendal, og går det greit på jobben?"

Samvittigheten slår imot meg. Jeg lovte Mormor dagen før jeg dro at jeg skulle ringe og fortelle straks jeg var komt meg i hus. Det er over to uker siden nå. Det føles mer ut som to minutt. Vi snakker sammen om tykt og tynt og alt som har skjedd og kommer til å skje. Når vi legger på er det ikke mer enn noen snaue hundrede meter til leiligheten. Det er alt jeg trenger for å trekke konklusjonen om hva som er skjedd: Jeg er blitt slukt! Samtidig begynner jeg å smile. Ikke noe snaut smil som man får når solen titter frem fra en sky. Her snakker vi et realt glis – et som kun stopper fordi ørene er i veien. Jippi!

Jeg har kanskje aldri hatt det så bra som jeg har det nå – og jeg prøver å nyte hvert eneste lille øyeblikk av det. To uker føles som to minutter sier jeg. Det er ikke fordi tiden har gått fortere enn den vanligvis gjør, men heller fordi det har skjedd så mye nytt at jeg har glemt at tid eksisterer i det store og hele. Min stein har rullet i rekordfart – og jeg gjør så godt jeg kan i å henge på. I løpet av noen få uker har jeg fått jobb som Trainee, jeg har fått lov å ta del i Durapart i min første utplassering, jeg får lov til å jobbe med Innovasjon og Strategi, og jeg har flyttet til Tromøya. Jeg har en inkluderende arbeidsplass som utfordrer meg til å bruke utdanningen min hver dag – og jeg har fått et hjem i et område som gjør at Mentalhygienen kan vedlikeholdes. Hele livet er blitt snudd på hodet, og jeg har ikke fått snudd meg om før en ny tilværelse har slukt meg opp. Jeg er heldigere enn jeg aner har jeg fått beskjed om. Jeg prøver å begripe hvor heldig jeg er – enda mer enn jeg kjenner på, altså. Det er veldig heldig det!

Nå skal jeg brette opp ermene og jobbe for at jeg gjør meg fortjent til alle mulighetene Trainee-tilværelsen gir. Og så må jeg huske å ringe til Mormor før det er gått to nye "minutter".

Men eg ha kje tid te å ligga her stille.

Det gror kje mose på stein som rulle.

Mosen trives best i klamme fred.

Nå rulle me i lag mot ein nye dag.

Ta meg med!

-  VAMP, Ingvar Hovland