En gylden (og krevende) regel

Da jeg i september begynte som ny og spent trainee i kommunikasjonsavdelingen til Agder Energi lovte jeg meg selv å overholde én gylden regel. Alt annet skapte jeg mentalt rom til å glippe på, for denne regelen omfattet på et vis de viktigste ambisjonene jeg hadde knyttet til både de neste seks månedene og resten av arbeidslivet.

«Jeg skal holde det jeg lover». I det lå det at jeg skulle være ærlig med arbeidsgiver om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Det jeg undervurderte er at man må holde tunga rett i munnen, og ha stålkontroll over sin egen kapasitet, for at dette skal være mulig. Jeg er 25 år, og ble nylig ferdig med en mastergrad. Man skulle derfor tro at jeg hadde oversikt over mine egne evner, men så enkelt var det jo ikke.

Da jeg først gikk gjennom dørene til Kraftsentret på Kjøita møtte jeg en ny kontekst. Det gjør selvfølgelig alle når de begynner i ny jobb, men omstillingen som følger tar lenger tid for mange nyutdannede. Det har den i hvert fall gjort for meg, og flere av traineene jeg kjenner. Det var ikke bare et nytt kontor jeg skulle finne meg til rette i. Det var en ny og komplisert bransje jeg som kommunikatør måtte sette meg inn i. Og denne arbeidshverdagen kom med andre krav enn de jeg hadde vendt meg til som student og deltidsansatt ved UiA.

Plutselig var jeg usikker på hva jeg faktisk kunne og ikke kunne klare, og dette gjorde nok at jeg som perfeksjonist lovet for mye de to første månedene. Jeg sa ja til alt. Det holder jo ikke å påstå at man er dedikert, tenkte jeg. Man må vise det. «Bare kom til meg hvis du har noen spørsmål,» oppmuntret kollegaene mine- ikke bare i kommunikasjonsavdelingen, men også i andre etasjer. Det var tydelig at alle mente det, men jeg unngikk å spørre. Jeg skulle finne ut av det selv, for jeg hadde sagt at jeg er selvstendig.

Det var ikke før vi tok et LEAN-kurs med Deloitte at jeg skjønte hvor selvsentrert og ineffektiv denne tankegangen fort kan bli. I en av de praktiske øvelsene skulle vi traineene nemlig være en brannbilfabrikk. Alle hadde sine oppgaver, men det spilte liten rolle hvor rask én av oss var hvis brannbilene til slutt ikke ble produsert og levert som de skulle. Vi måtte legge egoet til side, se forbi egne roller og revurdere metodene våre som en gruppe, før vi klarte å levere som en fabrikk.

På universitetet rådes man til å vise engasjement og ta ansvar for sin egen læring. Det gjør man også på arbeidsplassen, men her er teamets mål og suksess alltid viktigere enn din prestasjon. Etter litt over tre måneder hos Agder Energi har jeg fått en mer realistisk forståelse av hva jeg kan klare i konteksten jeg er i. Jeg skjønner også nå at det mest effektive ikke nødvendigvis er å nikke og si "ja, det kan jeg gjøre" med en gang. Ofte er det å be om en utdypning, som «hva er målet vårt med dette?». For kanskje finner dere ut at det er ambisiøst og krever mer tid enn først antatt, at det kan nås på en annen måte, eller at noen andre faktisk egner seg bedre til å gjøre det.

«Jeg skal holde det jeg lover». I ettertid har jeg også skjønt at denne regelen bør handle like mye om å ikke skuffe privatpersonen Tessy, som å ikke skuffe arbeidsgiver. Det er sånn jeg finner en balanse som gjør at arbeidslivet ikke bare kjennetegnes av prestasjoner, men også mine egne verdier og hjertesaker. Disse nekter jeg å avfeie bare fordi jeg entrer en profesjonell setting. Som minoritetskvinne har jeg blant annet lovet meg selv å ta plass- og å bruke stemmen min når jeg har noe å dele. Selv når kroppen strider imot.

Jeg fikk kjenne på viktigheten av dette løftet da jeg i november deltok på en frokostsamling med Agder Energi og Women in Business. Temaet var debattkulturen på Sørlandet og behovet for økt kvinnelig engasjement. Det var spennende, men jeg var på jobb og fokuserte mest på å ta bilder og video. Så gikk diskusjonen over i at særlig minoritetskvinner bør engasjere seg langt mer. Det trengs og det er ikke farlig, ble det sagt. Alene satt jeg der og kjente det utsagnet på hele kroppen. For jeg er enig i at det trengs, men det å delta i debatten kan for mange minoriteter oppleves veldig truende. «Nå, må du utfordre,» krevde magefølelsen.  

Det var ingen smal sak å vise så mye sårbarhet så tidlig i min karriere, og det i et rom fullt av innflytelsesrike bransjekvinner- men jeg gjorde det. Jeg rakk opp en skjelven hånd, delte og grein foran sjefen til sjefen. Det fikk jeg senere klapp på skulderen for, av både meg selv og andre. Den gylne regelen min er allerede todelt og krevende. Den må tilpasses enda flere kontekster i årene som kommer, men så langt har den ikke feilet meg. Kanskje passer den deg også?